Digitale alternativer finnes, hvis vi tør å bruke dem

Bildet viser digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap). (Foto: Rikke Løe Hovdal, DN)

Norsk avhengighet av amerikansk teknologi er udiskutabel. Men å hevde at vi står uten alternativer, er bare halve sannheten.

Av Endre Dingsør, medgründer Forte Digital og initiativtager Choose European og Morten Krogh-Moe, daglig leder i TellusR

Odd Arild Grefstad og Trygve Håkedal peker i DN 15. september på en helt reell utfordring: Vår digitale infrastruktur er dominert av amerikanske selskaper. Skyen har gitt oss mye, men også en økende avhengighet som gjør oss sårbare. Det er lett å konkludere med at «reelle alternativer» ikke finnes. 

Men det er en misforståelse. Vi står faktisk ved et veikryss.

Vi kan ikke ta igjen USA, men vi kan velge klokt

Innleggsforfatterne beskriver hvordan KI er i ferd med å bli grunnleggende infrastruktur på linje med strøm og betalingstjenester. 

Poenget er riktig – og nettopp derfor må vi sikre at rammene for bruken bestemmes her hjemme. Å outsource dette fullt og helt, er å gi fra seg mer enn datasystemer; vi outsourcer verdier, kultur og styringsprinsipper. 

Ingen tror at Norge kan konkurrere med USA eller Kina om størst språkmodeller eller mest risikovillig kapital. Det vi kan gjøre, er å eie og kontrollere de delene av infrastrukturen som er mest kritiske for oss. 

Og vi trenger å være smartere kunder. Når norske og europeiske aktører utvikler komponenter som gir kontroll, fleksibilitet og sikkerhet, må næringslivet og offentlig sektor være villige til å kjøpe – ikke bare lytte høflig før man likevel ender opp med en amerikansk hyperscaler (de største skyleverandørene).

Den viktigste investeringen i norsk digital infrastruktur er ikke venturekapital. Det er krevende kunder som velger lokale løsninger og gjøre dem sterke.

Langsiktige oppskrifter må suppleres med grep nå

Norge har en digitaliseringsstrategi som vektlegger uavhengighet og kontroll. Likevel ser vi at staten på kritiske områder velger det motsatte: først gjennom KI-milliarden, som i praksis kan styrke globale plattformer dersom innkjøp og arkitektur ikke utformes klokt. Og nå gjennom Markedsplassen for skytjenester, der rammeavtaler nylig er inngått med IBM, AWS, Oracle og Google Cloud. 

Hvis staten ikke lever opp til egne ambisjoner, vil ansvaret i praksis hvile på privat næringsliv. Bedriftene som lykkes fremover, kombinerer læring fra de store aktørene med produksjonsløsninger bygget på sikre, kostnadseffektive, lokale alternativer.

Grefstad og Håkedal peker på en langsiktig oppskrift: mer forskning, mer kapital og økt innovasjonsevne. Det er en riktig analyse – på ti til femten års sikt. Men de sier lite om her-og-nå-dimensjonen. Norske virksomheter tar i dag beslutninger som legger grunnmuren for fremtidens digitale infrastruktur. Låser vi oss nå, kommer selv gode investeringer i 2035 for sent. 

Derfor må vi tenke todelt: Ja, vi må bygge langsiktig kapasitet. Samtidig må vi ta valg som gir fleksibilitet, uavhengighet og kontroll. Disse valgene må tas nå.

Norge har ikke råd til å vente ti år

Dette er ikke teoretiske scenarier. Vi ser konsekvensene her og nå.

Stargate-prosjektet i Narvik er et ferskt eksempel: En KI-satsing med dimensjoner vi aldri har sett i Norge, tett koblet på OpenAI – med planer om 100.000 GPU-er og flere hundre MW. Som Aksel Braanen Sterri påpekte i DN 31. juli, kan prosjektet gi store ringvirkninger, men uten tydelige krav om norsk tilgang risikerer vi å “bygge infrastruktur for andres innovasjon”.

Det samme skjer når norske industriselskaper inngår milliardavtaler med Microsoft og andre globale aktører. Avtalene kan være lønnsomme på kort sikt, men de øker også risikoen for at vi binder oss til én leverandør dersom ikke myndighetene samtidig stiller krav om valgfrihet, åpenhet og rom for av lokale løsninger.

Norske bedrifter tar valg hver dag – om hvilke løsninger som legges i bunn av våre digitale systemer. Disse valgene avgjør om vi bygger infrastruktur for egen innovasjon eller for andres. Vi kan ikke spole tiden tilbake til forrige digitaliseringsbølge, da vi gjorde oss nesten helt avhengige av utenlandske plattformer. Men vi kan unngå å gjøre samme feil to ganger. 

Norge trenger ikke å være størst, men vi må være bevisste. Vi må eie de delene av infrastrukturen som gir oss kontroll, og velge løsninger som gjør oss fleksible. Og vi må gjøre det nå – mens arkitekturen fortsatt er i støpeskjeen.

Alternativene finnes. Reelle blir de først den dagen vi velger å bruke dem.