– Enten sitter du ved AI-bordet, eller så er bedriften din lunsjen

– Jeg bruker Perplexity selv, og digger tjenesten.

Det sier Morten Krogh-Moe, daglig leder i TellusR. Han bruker den flittig, men plutselig en dag ville den ha tilganger han ikke umiddelbart hadde lyst til å gi den.

– Jeg skulle oppdatere Perplexity-appen på Mac-en min, og da begynte den å spørre om tilganger til alt mellom himmel og jord på maskinen.

Han rister på hodet.

– Og da kjente jeg: Nei, vet du hva? Trå meg ikke for nære, altså. Jeg avinstallerte hele appen. Jeg vil heller jobbe med noe der jeg har kontroll. For jeg stoler rett og slett ikke på dem.

Når Krogh-Moe trekker det samme resonnementet fra privatlivet og over i styrerommet, blir tonen enda mer alvorlig.

– Hvis du er et stort selskap, og så har du forretningshemmeligheter, og så har du skygge-AI der alle utviklerne dine sitter og programmerer ... Da har du jo overhodet ikke peiling på hva du lekker, sier Krogh-Moe.

Før sommeren snakket TellusR-sjefen om det økonomiske sjokket ved å bruke enorme, dyre språkmodeller til enkle rutineoppgaver – et fenomen han kalte å sette «McKinsey i postmottaket».

Nå som budsjettene for 2027 skal spikres, handler debatten om noe mye mer alvorlig.

Behold sjakkbrettet selv

Digital suverenitet diskuteres ofte på et trygt nasjonalt nivå, men Krogh-Moe sier bedriftsledere altfor lenge har gjemt seg bak politikerne.

Han viser til Palantir-sjef Alex Karp som nylig sa at selskaper som leier AI-hjernen sin fra tekgigantene ender opp som rene «vasallstater».

– Læringen fra internettbølgen og avhengigheten av plattformselskapene gjør at jeg tror vi får en motreaksjon, sier Krogh-Moe og utdyper:

– Vi har begynt å innse at risikoen med å være en bonde på noen andres sjakkbrett ikke er noe hyggelig.

– Men fremtiden du skisserer innebærer jo at man fortsatt bruker de store modellene når det trengs, fordi de er så sinnssykt kapable?

– Ja, men vi må bygge vårt eget sjakkbrett. Og heller la dem slippe inn av og til som en springer. Konger får de aldri lov til å være, sier Krogh-Moe og legger til:

– Det handler om å bruke frontiermodeller der det gir mening, og bruke mindre, gjerne lokale modeller der det ikke gir mening å bruke de kraftigste. Det betyr samtidig at den dagen springeren begynner å bli obsternasig, så kan jeg ofre ham. Da bytter jeg ham bare ut med noe annet. Ja, den trenger ikke engang bli obsternasig, det holder at den bare ikke er best eller mest egnet lenger.

– Nvidia og Palantir lanserte nylig en «suveren» AI-stack for forsyningskjeder, i kjølvannet av at Karp advarer mot å bli vasallstat. Er ikke det litt selvmotsigende?

– Ja, det er et godt eksempel på problemet. Der eier kunden riktignok dataene sine, men ontologien, modellene og maskinvaren kommer fortsatt fra de samme to amerikanske selskapene. Nvidia og Palantir selger i realiteten bare et bedre bur, ikke friheten, sier Krogh-Moe.

– Dette er jo litt som mange sier vi må benytte Azure på grunn av sikkerheten. Er ikke det i grunnen bare en enda sikrere bur?

– Akkurat. Det er samme logikk. Du får murer og låser du kan stole på, men det er fortsatt noen andres bygninger.

Ikke outsource bedriftskulturen

Nvidia-sjef Jensen Huang pekte i fjor på at kunstig intelligens i bunn og grunn er kulturbærende.

Derfor må nasjoner eie sin egen AI. Ellers befinner de seg faretruende raskt i en situasjon der landet har fått et annet lands kultur. Morten Krogh-Moe mener at nøyaktig den samme logikken gjelder på selskapsnivå.

– Det er hevdet at det eneste varige konkurransefortrinnet en organisasjon kan ha, er kultur, sier han.

– Og hvis AI er kulturbærende, betyr det veldig enkelt: Skal du skape et varig konkurransefortrinn, da må du eie AI-arkitekturen din selv. Du kan ikke importere en hyperscalers kultur.

Han smiler lurt.

– La oss si at Den norske kirken hadde implementert Grok, for eksempel. Det hadde ikke helt stått i stil. Da hadde du vel fått en helt ny religion ut av det, tror jeg.

Fra dyre tokens til billig strøm

For å bygge dette sjakkbrettet, må man lære av historien.

Bygger du AI-en din direkte inn i systemene til store plattformleverandører, gjør du samme feil som under den første digitaliseringsbølgen: Du binder deg fast.

Løsningen på å unngå det teknisk avdeling i Larvik kommune nylig beskrev som en uoversiktlig «AI-spaghetti», er å skille intelligensen fra fagsystemene.

– Du må sette inn et kontrollag i midten, sier Krogh-Moe kontant.

– En modulbasert arkitektur, som en AI Communications Hub (ACH), gir deg handlingsrommet du trenger. Deretter kobler du på de datakildene og språkmodellene du ønsker. Da kan du spise elefanten slik den bør spises: bit for bit.

Krogh-Moe er ikke alene om å tenke i disse baner. Også tidligere EU-kommissær Margrethe Vestager oppfordrer nå bedrifter til å se forbi de største språkmodellene.

I et ferskt intervju med Digital Norway sier hun at man bør være langt mer villig til å eksperimentere med andre typer AI, for «veldig ofte trenger du ikke en stor språkmodell.»

Vestagers poeng er at for å sortere data og finne mønstre, trenger du ingen altomfattende gigantmodell. Eller som hun sier det selv:

«Algoritmen trenger ikke i tillegg å kunne fortelle deg hvordan du lager eplekake eller en månerakett».

Vi tester nå mindre, åpne språkmodeller fra Mistral – med TellusR som styrings- og kontrollaget – lokalt på egne servere i fjellet, i stedet for å betale for dyre «tokens» per oppgave i skyen. Og erfaringene er gode.

– Da jeg reiste jorda rundt på 90-tallet og skulle ringe hjem, fikk jeg nesten ikke snakket fordi jeg var mest opptatt av å fôre maskinen med mynter, sier Morten Krogh-Moe og ler.

– Men akkurat slik er det hos gigantene i dag. Benchmark-tester vi kjører viser at OpenAI fortsatt er skarpere, men til veldig mange volumoppgaver er de mindre modellene mer enn gode nok. Kjører du modellene lokalt, er det ikke lenger prisen på tokens som avgjør, men hvor mye strøm maskinen bruker.

Lansert fredag, i drift tirsdag

Når man først har arkitekturen på plass, kan norske aktører utnytte lokale innovasjoner i et tempo de færreste forbinder med offentlig sektor.

Forrige fredag lanserte Nasjonalbiblioteket en helt ny norsk språkmodell for vektorisering av tekst.

– Tirsdag var jeg på konferansen KI i offentlig sektor der Nasjonalbibliotekets IT-direktør Wilfred Østgulen fortalte om modellen. Da tekstet jeg med utvikleren vår i TellusR på Slack. Svaret var: «Den har vi allerede, den er klar til bruk». Altså: Fredag ble den lansert, tirsdag var den tilgjengelig for kundene i vår plattform. Det illustrerer handlingsrommet du har når du bygger riktig arkitektur, sier Krogh-Moe.

Han holder inne to sekunder, før han legger til:

– Dette mener jeg på ekte: Vi i TellusR ser på det som vårt ansvar å bidra til at Nasjonalbiblioteket og NorwAI sine AI-modeller blir satt ut i produksjon. I reelle caser. I norsk næringsliv og offentlig sektor.

For TellusR-sjefen er det nettopp slike samarbeid som bygger det norske AI-økosystemet.

– Det er moro med investorer, men viktigere for norske startups er at etablerte selskaper satser på dem og blir betalende, krevende kunder. Det er det som driver innovasjon og skaper lønnsomme selskaper, sier han.

Når arkitekturen er satt, gjelder det å bruke det teknologiske handlingsrommet riktig. Krogh-Moe sier altfor mange virksomheter utelukkende fokuserer på å effektivisere dagens rutiner.

– Mange er mer opptatt av å trimme den hesten de har, i stedet for å se om de kan bygge bil. Du må bruke AI til å endre forretningen din og skape nye konkurransefortrinn, sier han.

De store konsulenthusene går gylne tider i møte med å selge dyre råd om dette skiftet. Men for toppledelsen er høstens viktigste strategiske valg brutalt enkelt ifølge TellusR-sjefen:

– Enten ser du på dette som en mulighet til å skape konkurransekraft, eller så aksepterer du at du binder deg fast og blir digitalt avhengig av en stor plattformaktør. Og da mister du handlingsrommet ditt, sier Krogh-Moe.

– Er full digital suverenitet i det hele tatt mulig i dag, all den tid du selv sier man må bruke springere fra frontier-selskapene?

– Nei, trolig ikke helt ennå, sier Krogh-Moe. – Så lenge du innimellom må bruke de store, avanserte modellene til de tyngste oppgavene, er ingen hundre prosent suverene. Men NVE-caset vårt er likevel mer suverent enn det Nvidia og Palantir tilbyr, og løsninger vi hoster i europeiske miljøer er bedre enn Azure på nettopp dette punktet. Poenget er ikke å oppnå full suverenitet i morgen, men å bygge en arkitektur som gir deg den strategiske fleksibiliteten til å bli suveren i det øyeblikket også de store, avanserte modellene blir et reelt suverent alternativ.

– Så hvordan vil du oppsummere valget norske virksomheter står overfor nå?

– Da må jeg si som Canadas statsminister Mark Carney sa i sin nå berømte tale under World Economic Forum i januar: Enten sitter du ved bordet. Eller så er du lunsjen.